Håp og kjærlighet

Forrige uke var det ut på tur igjen. Da hadde jeg fem dager med fullt program i Medellin. Det er den nest største byen i Colombia, med 2-3 millioner innbyggere. Klimaet er det ingen ting å si på, det er fin norsk sommertemperatur året rundt. Byen ligger nede i en dal, og bebyggelsen strekker seg oppover i fjellene på begge sider. Man skulle tro at de fineste og dyreste tomtene lå oppe i fjellsiden der det er nydelig utsikt ut over byen. Og det er for så vidt sant at det er de fineste, men på langt nær de dyreste. Det er her de fattige bor. Mange av de har flyktet fra volden på landsbygda forårsaket av gerilja og paramilitære grupper. Og det var opp i fjellene vi skulle på lørdagen. Vi skulle besøke en stiftelse for barn som heter ”Semillas de amor og esperanza”. ”Frø av kjærlighet og håp” blir det på norsk. Lederen for stiftelsen, Javier Salazar, forteller at målet er å få sådd håp og kjærlighet i hjertene og livene til barna. Det har de nemlig ikke for mye av i utgangspunktet. Salazar forteller at de fleste barna bor enda lenger oppe i fjellene enn der stiftelsen holder til. I et område som ble ”innvadert” av internflyktninger for 15-20 år siden. Der bor de fortsatt i hus satt opp av bølgeblikk, papp og paller, og de forteller at området stort sett er fullstending forsømt av myndighetene. Da var det fint å se hvordan alle de voksne som jobbet frivillig i prosjektet dag etter dag for å gi barna en god og næringsrik lunch, omsorg og hjelp til det de måtte trenge.
De har store planer for ”Semillas de amor y esperanza”. De har lyst til å tilby undervisning, for i området der barna bor er det ikke skoletilbud lenger enn til og med 5.klasse. Og mange andre planer har de også. Men de må ta en ting av gangen. Og noe av det første er kanskje å kjøpe bord så barna slipper å spise med tallerkenen på fanget...
Dagen etter besøkte vi menigheten som driver stiftelsen. El Shaddai heter menigheten. Det er ikke spansk, derimot hebraisk og et et navn på Gud. Hvis jeg husker riktig fra studietiden betyr det Gud den Allmektige... I alle fall hadde jeg gleden av å tale der. To ganger til og med.Kl.8! g 11 på morgenen. Og kirka fra full begge gangene så det var behov for to møter.
Resten av dagene i Medellin gikk med til samling for alle pastorene m/familier i menighetene våre. Det var en fin blanding av Årskonferanse, fotballkamper, møter og god tid til å treffe bra folk som vi treffer altfor sjelden.